And it hurts.

Jeg hater det når jeg tar meg selv i å tenke på deg. Det er ikke til å sette ord på, det er ubeskrivelig. Hvorfor er det slik at for hver sang jeg hører, så minner teksten meg om deg? Hvor enn jeg ser, går, er, sitter eller står, så dukker du plutselig opp i tankene mine. Jeg vil gråte, men jeg nekter meg selv å gjøre det. Jeg skyver deg vekk fra tankene mine, helt til du rett som det er dukker opp igjen. Jeg vil ikke kjenne smerten, vil ikke tenke på hvor fint det var og hvor fint det kunne blitt. Egentlig vil jeg finne deg, skrike av full hals til deg og fortelle deg hva du går glipp av, og hvor sinna jeg er på deg for at du lar deg selv gå glipp av det. Jeg vil få deg til å forstå at vi burde være sammen, som ett. Men det kan jeg ikke, våger ikke? Du er klistret til mine tanker og drømmer som superlim, og uansett hvor mye jg prøver å få deg bort derifra, så klamrer du deg fast. Jeg vil glemme deg. Aldri mer bruke et eneste minutt, et eneste sekund på deg, sløse bort følelser, tanker, drømmer eller tårer, på deg..